Nastaran Samavat (41) brukte store deler av livet kun på å overleve. De siste årene har hun brakt erfaringene videre til Flerkulturell Turgruppe i DNT Drammen.
– Fjell er som livet, tenker jeg. Du går gjennom opp- og nedturer. Du vil gjerne nå toppen, men noen ganger føles det som om du sitter fast og ikke kommer deg videre. Der har jeg vært mange ganger i livet. Men man må ikke gi opp, en kan alltid starte på nytt, forteller Nastaran Samavat.
Å tilhøre naturen
Vi går gjennom Kjøsterudjuvet i Drammen. Juvet stammer fra istiden og veggene ruver opp til 60 meter over oss. Nastaran forteller om et utfordrende liv. Som 15-åring flyktet hun og deler av familien fra krigen i Iran til Norge. Det var en tung overgang for foreldrene, som begge ble syke. Nastaran måtte som ung jente ta ansvar for både foreldrene og lillebroren.
Da hun var 18 år giftet hun seg med mannen hun hadde forelsket seg i. De hadde bare kjent hverandre i to måneder, men det ble ikke sett på som sømmelig å være sammen med noen uten å være gift. Det ble et vanskelig ekteskap, hvor hun fryktet for sin egen sikkerhet. I 2009 bestemte hun seg for å avslutte det.
I mange år etter skilsmissen kjempet Nastaran en kamp for å beskytte seg selv og sønnen sin. Året var 2015, hun hadde ingen krefter igjen og hadde kun et valg:
– Enten må jeg legge meg ned og dø, eller så må jeg komme meg opp på bena og kjempe.
Et minne fra barndommen i Iran satt fortsatt igjen. Storebrødrene hennes pleide å ta henne med på telttur opp i fjellene utenfor Teheran. I Iran er fjellene høye, opptil 5000 meter over havet, bare de mest hardbarkede turgåere går der, barn og kvinner et sjeldent syn. Opplevelsene forble vage minner inntil hun hørte at DNT Drammen arrangerte turer med turgrupper. Nasartan bestemte seg for prøve det ut. Det fantes ikke mange lavterskel-tilbud, og gruppen hun begynte å gå med var “veltrente fjellgeiter”, som hun kaller dem.
Det ingen i gruppen visste, var at disse turene var livsviktige for meg.
– Jeg var alltid den siste, og de gikk ofte fra meg. Da tenkte jeg: Hva er det jeg driver med? Jeg blir aldri med på tur igjen. Til både min og alles overraskelse dukket jeg opp igjen gang på gang. Det ingen i gruppen visste, var at disse turene var livsviktige for meg.
For gjennom hver tur fant Nastaran sakte, men sikkert tilbake til seg selv. Hver tur hun gjennomførte ble en liten seier, og med hver seier vokste selvtilliten og følelsen av å høre til.
– Å være friluftsmenneske betyr at jeg ikke tilhører noen nasjonalitet. Jeg tilhører kun naturen, og det er så befriende!
Turlederen
DNT Drammen så raskt potensialet i Nastaran, og allerede sommeren 2015 gjennomførte hun turlederkurset. Det var der ideen om Flerkulturell turgruppe startet. Hun ønsket å skape tilbudet hun selv hadde savnet da hun startet med friluftsliv. Nastaran inviterte fire venner med på tur.
– Jeg tvang dem litt til å bli med, men lovet at hvis de ikke likte det så skulle vi snu, forteller hun.
De snudde ikke. På neste tur var de tolv, og antallet vokste og vokste for hver tur. På tre år har gruppen blitt en del av DNT Drammen sitt tilbud og Nastaran har vervet om lag 400 medlemmer. De er menn og kvinner i alle aldre med 8 forskjellige nasjonaliteter. Hun forteller at gruppen først startet som et personlig initiativ. Ønsket var å dele gleden og mestringsfølelsen hun selv opplevde i naturen. Etterhvert har dette utviklet seg til noe langt større.
Mange av deltakerne har aldri vært på tur før og må jobbe seg gjennom frykten for det ukjente. Nastaran snakker med hver enkelt og oppmuntrer dem. Turene preges mer av humor og glede enn av prestasjon. Det har smittet over på etnisk norske barnefamilier, som også er blitt en del av gruppen.
Klarer man dette, kan man få til mange andre ting i livet
– Det er ofte en vanskelig overgang når man først kommer til Norge. Man kan lure på hva nytteverdien av en tur i skogen kan være, når man ikke en gang klarer å få seg en jobb. Mange sliter med selvtilliten. Ja, de er i trygghet, men står igjen med en følelse av ensomhet og usikkerhet overfor veien videre i livet. Hos mange fører det til depresjon og angst. På turene opplever de mestring og fellesskap – kanskje for første gang på lenge. Klarer man dette, kan man få til mange andre ting i livet, avslutter Nasartan.
