Den lokale turveien er det viktigste og billigste «idrettsanlegget», og det som har størst potensial for å aktivisere en inaktiv befolkning. Likevel taper slike anlegg gjennomgående kampen om kroner og arealer.
Saken er opprinnelig publisert av Helsedirektoratet.
– To av tre voksne er for lite aktive, og tur, helst «kortreist» i nærmiljøet, er det folk sier de vil gjøre mer av. Da er det et paradoks at vi ikke prioriterer dette høyere, sier avdelingsdirektør Jakob Linhave i Helsedirektoratet.
Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) har analysert hvordan det «kortreiste» og tilgjengelige hverdagsfriluftslivet vinner fram i landets kommuner. En av de viktigste konklusjonene i den nye rapporten Studie av kommunal og fylkeskommunal planlegging for NÆRTUR (nmbu.no) er at det ikke er samsvar mellom ambisjoner og faktiske prioriteringer i planer og budsjett. En av utfordringene er at «stien» ikke har et profesjonelt apparat i ryggen – som tilfellet er i idretten. Det blir neppe fart i dette området før kommunene finner ordninger som kompenserer for denne skjevheten.
Billig – men ikke gratis
Stier oppstår ikke av seg selv. De må ryddes, merkes og vedlikeholdes, og det må gjøres avtaler med grunneiere og ulike interessenter. Erfaringer fra turskiltprosjektet (samarbeid mellom Gjensidigestiftelsen, Den norske turistforening og fylkeskommunene) viser tydelig at man med små summer og god lokal forankring kan mobilisere mye dugnadsinnsats og få mye for lite ressurser. En forutsetning er at noen har tid og krefter til å jobbe det gjennom som et prosjekt – ikke ulikt prosessen med en ny kunstgressbane eller andre anlegg.
Lite organiserte interessenter
Idretten har et velfungerende og profesjonelt apparat og egne ansatte som har både tid og kompetanse til å håndtere klubbenes behov og interesser. Stier og turveier kan ha lokale talspersoner og ivrige brukere, men ingen lønnede ansatte som har krefter eller kompetanse til å lage prosjektskisser og sette opp budsjetter. NMBU mener denne skjevheten må kompenseres med en dedikert ressurs i hver kommune som kan koordinere slike anlegg.
– Stier og turveier der folk bor er den suverent største aktivitetsarenaen vi har og det som har bredest appell i befolkningen, sier Linhave. – Om vi virkelig vil legge til rette for aktivitet, så bør dette stå øverst på lista.