I det grønne skiftet skal Norge bidra til å løse verdens to store miljøproblemer: klimaendringene og tapet av natur.
Av:
Hans Erik Lerkelund, fagsjef naturforvalting Norsk Friluftsliv
Christian Steel, generalsekretær i Sabima
Arnodd Håpnes, fagleder Naturvernforbundet
Jon Bjartnes, miljøpolitisk nestleder WWF Verdens naturfond
Siri Parmann, fagsjef Norges Jeger- og Fiskerforbund
Noen av de gamle kraftutbyggingene er hundre år gamle industrianlegg, bygget i en tid med lite oppmerksomhet og kunnskap om den negative påvirkningen utbyggingene hadde på vassdragene.
Nå må olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg og klima- og miljøminister Ola Elvestuen ta i bruk ny kunnskap og sikre bedre miljøbetingelser i våre eldste vannkraftreguleringer.
Det gjør inntrykk å høre fortellinger om hvor verdifull elva var for lokalbefolkningen før kraftreguleringen kom. Om folks minner om fiske- og friluftslivsopplevelser som gav så mye livskvalitet. Deres barn har ikke fått samme muligheter til å oppleve lykken over å fiske sin egen middag, fordi elva gjennom bygda stort sett går tørr. Savnet over de tapte naturopplevelsene er stort.
De eldste vannkraftanleggene ble bygd i en tid da synet på natur og friluftsliv var fundamentalt annerledes enn i dag. Få eller ingen krav ble stilt til hvordan elvene skulle tas vare på. Landet skulle bygges, og i det skinnende lyset av de godene inngrepene gav, så få hvor mye de hadde ofret før det var for sent.
Det har rent mye vann i havet siden den gang, og samtidig har vi fått ny kunnskap og erkjennelse, naturmangfoldloven er vedtatt sammen med flere internasjonale natur- og klimaforpliktelser, og det er snarere overflod enn underskudd av kraft i landet.
På 1980-tallet tok myndighetene noen moderniseringsgrep i våre regulerte vassdrag, etter stort press fra miljø- og friluftslivsorganisasjonene.
Kampen om Mardøla og Alta førte til at det endelig ble stilt krav om minstevannføring og naturforvaltningsvilkår til driften av vannkraftverkene. Dette bidro til en bedre balanse mellom hensyn til naturmangfold og fornybar produksjon, men det gjaldt bare for nye konsesjoner. Miljøforbedringene omfattet ikke driften av allerede eksisterende kraftverk.
For å sikre en mulighet for å forbedre miljøforholdene i de utbygde vassdragene, har myndighetene åpnet for en gjennomgang av vannkraftkonsesjonene. Rundt 400 vannkraftkonsesjoner kan revideres innen 2022.
Myndighetene har vurdert at det vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt å innføre miljøvilkår som omfattet krav om minstevannføring i 103 av disse. Dette ble fanget opp av både forvaltning og andre interesser i vannregionene, og lagt til grunn for arbeidet med å ta frem regionale vannforvaltningsplaner. Alt helt i tråd med at vanndirektivet skal sikre at alt vann i Norge har god kjemisk og økologisk tilstand.
Overraskelsen var derfor stor da Olje- og energidepartementet og Klima- og miljødepartementet valgte å redusere disse ambisjonene betydelig. Departementene ga nemlig beskjed om at de kun ville godta minstevannføringer i halvparten av de 103 vassdragene som var blitt prioritert. Dette på tross av at fagetatene hadde vurdert det som samfunnsøkonomisk lønnsomt å slippe litt vann i de 103 mer eller mindre tørrlagte elvene.
Det finnes også mange eldre vannkraftanlegg helt uten konsesjon. Både stortingsmeldingen om «Natur for livet» og meldingen om «Kraft til endring» fra 2015 konkluderte med at de konsesjonsløse anleggene skulle kartlegges, slik at også de kan gjennomgås og prioriteres for modernisering. Siden har ingenting skjedd. Hvorfor omfatter ikke regjeringens moderniseringsiver våre regulerte vassdrag?
FN har utpekt årene 2021-2030 som det internasjonale tiåret for restaurering av økosystemer. I Norge ligger det svært godt til rette for å gjøre en innsats og rette opp gamle synder i våre regulerte vassdrag. Livet venter på å vende tilbake i mange tørrlagte elver!
Vi mener at det er nødvendig å bruke moderne miljøvilkår og å ta i bruk tilgjengelig kunnskap om hvordan miljøbelastningen kan minimeres for at vannkraften skal kunne kalles “fornybar” og “grønn”.
Laks og storørret må igjen kunne leve i elvene der det produseres fornybar energi. Fossekallen må fortsatt kunne bygge reir bak fossen, fossegrimemosen må få beholde sitt fuktige livsmiljø i fossesprutsonen, og elvemuslingen må få holde fram med å filtrere og rense vannet. Dette kan vi få til gjennom å oppdatere de gamle konsesjonene og stille moderne miljøkrav.
Elvene må få nok vann til at barna våre kan fiske og naturmangfoldet kan leve side om side med kraftproduksjonen. Takket være mye god forskning vet vi at det er mulig.
Derfor spør vi Kjell-Børge Freiberg og Ola Elvestuen: hva venter dere på?
