Krever moderne miljøkrav

Norge er Europas største vannkraftprodusent og står for mer enn halvparten av den regulerbare vannkraften på kontinentet. Og svært mye verdifull vann-natur har blitt oppstykket, lagt i rør, og ødelagt på veien. Det bør derfor være minstekrav for moderne vannskraft. Det er vanskelig å se for seg at en fabrikk som startet opp i 1940-årene hadde fått drive uforstyrret uten modernisering av utslippstillatelser, og krav om miljøtilpasning etter hvert som kunnskapene om virksomhetens miljøpåvirkning økte. Det er omtrent slik det er for gamle vannkraftanlegg, som ble tildelt konsesjoner med anledning kun til å endre vilkårene hvert 50 eller 30 år. Noen konsesjoner er til og med evigvarende, uten ordinær revisjonsadgang. Vannkraftkonsesjonene fra den gang inneholder ikke de miljøvilkår vi i dag tar for gitt i kraftutbygginger, som minstevannføring og magasinrestriksjoner.

Konsekvenser for natur og friluftsliv
Svært mange regulerte elver er tørrlagt eller har kun marginalt med vann i dag som en konsekvens av dette. Fisk og andre organismer som er avhengige av vann i elva har mistet levestedene sine. Dette har også konsekvenser for friluftslivet når mulighetene eksempelvis for fiske og padling reduseres. I tillegg mister vi selve opplevelsesverdien av en levende elv i landskapet.

Vilkårene i gamle konsesjoner må endres
Produksjonen i mange vannkraftverk tilpasses i dag prisene på det europeiske kraftmarkedet, slik at kraftverkene går for fullt når prisene er høye, for så å nærmest slås av når prisene er lave. Slik effektkjøring fører til hyppige, raske endringer av vannstanden i vassdragene, langt utenfor det naturlige. Dette fører til erosjon og utrasing av kantsoner langs elver og innsjøer i tillegg til at det er svært ugunstig for mange arter. Stranding og overdødelighet av fiskeegg og yngel er nå et stort problem. Elveører, flommarkskog og andre flommarkmiljøer, åpne fosseenger og fossesprøytskog, fuktige bekkekløfter, deltaer og spesielle elementer som vasstrukken død ved er alle naturtyper som lokalt har forsvunnet eller er truet på grunn av vassdragsreguleringer. Laks, ørret, ål, elvemusling og fossekall er arter som er truet på grunn av at formerings- og leveområdene deres er truede eller allerede tapte.

Ikke utgifter, men investering i miljøforbedring:
Ved å ta i bruk eksisterende kunnskap om miljøbasert vannføring («Miljøbasert vannføring, Fase 1 og 2») og miljødesign i regulerte vassdrag (bl.a. CEDRENs «Håndbok for miljødesign i regulerte laksevassdrag»), mulighetene som ligger i gode opprustnings- (og utvidelses-) prosjekter, og energieffektiviseringstiltak kan vassdragsmiljøet forbedres mye med kun marginalt redusert kraftproduksjon. Vi anser dette som en investering i miljøforbedringer, ikke en utgift eller et tap.

Behovet for å endre miljøvilkårene i regulerte vassdrag har økt av flere grunner:

• Samfunnets syn på natur, miljø og verdien av friluftsliv er fundamentalt endret siden de eldste vannkraftkonsesjonene ble gitt.
• Vi har økt kunnskap om betydningen av en intakt vassdragsnatur som leverandør av økosystemtjenester og har i dag flere nasjonale miljømål og internasjonale forpliktelser knyttet til bevaring av biologisk mangfold, som vanndirektivets krav til helhetlig beskyttelse og bærekraftig bruk av vannet, og Naturmangfoldlovens krav til langsiktig bevaring av arter og natur.
• Liberalisering av energimarkedet og mulighet for å sende kraft over større avstander har ført til endret drift av kraftanleggene og mer effektkjøring og et annet tappemønster i magasinene. Det gir betydelig økt miljøbelastning i vassdragene og magasinene.
• Behovet for miljøforbedrende tiltak i allerede utbygde vassdrag har økt i takt med mange nye inngrep i vassdragsnaturen som fører til stor samlet belastning.
• kt nyttbart tilsig, forårsaket av klimaendringer, gir i dag norske vannkraftverkprodusenter mulighet for å produsere mer strøm i de samme turbinene. Dette bør gjøre det enda mer akseptabelt å stille oppdaterte krav til minstevannføring og andre miljøtilpasninger som bedre ivaretar de økologiske forholdene i elvene og innsjøene.

Vannforskriften skal sikre en helhetlig forvaltning av vassdragsnaturen. Forvaltningen skal orientere seg etter nedbørsfeltene og være økosystembasert, og alle påvirkninger skal sees i sammenheng. Vanndirektivets betydning som plangrunnlag ved fremtidige vilkårsrevisjoner må løftes for å styrke miljøtiltak i regulerte vassdrag med kraftproduksjon.

 Vi mener følgende punkter må til: 

• Norske konsesjonsregler må tilpasses vanndirektivets krav til mulighet for revisjon etter seks år, og innordne seg hovedregelen om at miljømålene skal nås innen 2022.
• Vilkårsrevisjoner må bli en del av arbeidet med oppfølgingen av vannforskriften. Vurderingene av hvor behovet for en vilkårsrevisjon er størst og hvilke tiltak som bør iverksettes for å bedre miljøtilstanden må inkluderes i de regionale prosessene med å utarbeide vannforvaltningsplaner. NVE må derfor, som ansvarlig sektormyndighet, delta i vannregionenes utarbeiding av vannforvaltningsplaner for å sikre gode prosesser med realistiske forslag angående hvilke konsesjoner som foreslås til revisjon.
• Alle gamle kraftverk innenfor samme nedbørsfelt må vurderes samlet og ses under ett. Vilkårsrevisjonene innenfor samme nedbørsfelt må samkjøres.
• Standard naturforvaltningsvilkår må innføres i alle gamle vannkraftkonsesjoner slik at miljøstandarden blir tilpasset dagens kunnskapsnivå på en effektiv måte.
• Miljøbasert minstevannføring må ses i sammenheng med habitatforbedrende tiltak og settes på grunnlag av den lokale økologien og de aktuelle artenes behov.
• Reguleringer uten konsesjon etter vannressursloven eller vassdragsreguleringsloven må kalles inn til konsesjonsbehandling etter vannressurslovens § 66, eller kalles inn til omgjøring av vilkår etter § 28.
• Det må ikke gis tillatelse til nye konsesjoner i et allerede utbygd vassdrag før det er gjennomført en revisjon av evt. gamle kraftverk innenfor samme nedbørsfelt. Disse prosessene må samkjøres, og ses i sammenheng med arbeidet etter vannforskriften.