Vi er helt avhengige av velfungerende natur over tid, selv om den kan være både stygg, redselsfull og vanskelig å ha med å gjøre, skriver økolog Mariken Kjøhl i denne kronikken. – Utfordringen er derfor at vi finner gode kompromissløsninger med dem som synes naturen generelt står i veien for deres muligheter.
Hver tirsdag kveld blir Norge trukket inn i naturen fra sofakroken. På TV-skjermen får vi servert magiske øyeblikk og unike opplevelser fra naturredaksjonen i NRK. Mange drømmer seg vekk og lengter seg inn i den vakre og mektige naturen. Natur der mennesket ikke har satt sine spor, eller mer riktig, der sporene fra menneskelig aktivitet er mer eller mindre visket ut. Det er der eventyrene finnes. Uopptråkka stier, nytt og jomfruelig land.
Naturen har ikke alltid vært så vakker. De steile og Instagram-vennlige fjellene i Lofoten tiltrekker i dag tusenvis av imponerte turister, men ble tidligere betraktet som stygge og redselsfulle for tilreisende på 1800-tallet. Da naturen var på sitt mest urørte, var menneskets syn på naturen mest sannsynlig på det mest negative. I tidligere tider fikk ikke mennesket servert flotte naturbilder fra sofaen, bildefeeden på Instagram eller koselige turbilder på Facebook. Mennesket var i større grad en del av naturen, og den var nådeløs og vanskelig å hanskes med.
Opplevelsen av natur som stygg eller vakker kan se ut til å påvirkes av hvilke muligheter vi har eller mister. Om det bratte fjellet fører til at vi mister muligheten til å ferdes i naturen, til å dyrke eller jakte på vilt vil opplevelsen av dette fjellet ikke være særlig god. I dag har vi mat i butikken og kan få et blinkskudd av det bratte fjellet som fører til 100 likes på Facebook. Oppmerksomhet i sosiale medier vil ha en viss nytteverdi. Fjellet gir oss mulighet til økt prestisje, rekreasjon og status. Før ville de bratte og golde fjellene representere tap av muligheter til ferdsel, jordbruk og matauk.
I jobben min møter jeg ofte på mennesker og organisasjoner som opplever naturen på ulikt vis avhengig av hvem de er og hva de gjør. En kajakkpadler, fisker og et kraftselskap vil aldri kunne se og oppleve vassdraget på samme vis. Mulighetene er nemlig forskjellige. Kajakkpadleren ser strykene, langsomme partier, vanskelighetsgraden på elva og forhindringer i elveløpet. Fiskeren ser gode fiske- og gyteplasser. Kraftselskapet ser fossen i vassdraget som kan egne seg til et småkraftverk.
Min egen tilnærming til natur er også farget av utdannelsen, yrket og bakgrunn. I en nylig debatt i fylkesavisa i Telemark om skogbruk kommer det frem hvordan en økolog (meg) og en skogbruker tenker ulikt om naturtypen gammelskog. Der økologen og naturverneren ser det vakre og nyttige i gammelskogen fordi den gir mulighet til økt artsmangfold, friluftsliv og naturopplevelser, ser skogbrukeren gammelskogen som tap av muligheter for uttak og bruk av tømmer fordi trærne råtner. Gamle og råtne trær er unyttige og verdiløse for skogbrukeren. Om jeg ikke tar feil vil den gjennomsnittlige skogbruker oppleve et tre i hogstklasse 5 (hogstmoden skog) som vakrere enn et tre som har nådd forråtnelsesfasen. Tilsvarende vil en naturverner oppleve de homogene sitkagranplantasjene langs vestlandskysten som stygge. De menneskeskapte sitkaplantasjene og fremmede artene som har blitt spredt av mennesker i nyere tid er jo også natur, men om etablering av slik ny natur forringer mulighetene for overlevelse av flere av våre norske arter, vil det ikke oppleves som vakkert av de som verdsetter artsmangfoldet.
I et samarbeid med natur- og friluftsorganisasjoner der vi alle opplever naturen på ulikt vis er det viktig å finne kompromissløsninger. Jegere, fiskere, speidere, fuglekikkere og turgåere opplever nemlig naturen ulikt avhengig av mulighetene den tilbyr. Det vanskeligste er allikevel ikke å finne løsninger på interessekonfliktene for dem som allerede er glad i naturen, men for dem som synes naturen generelt står i veien for deres muligheter. Vi er tross alt helt avhengige av velfungerende natur over tid, selv om den kan være både stygg, redselsfull og vanskelig å ha med å gjøre.
Kronikken har stått på trykk i avisa Varden, og er skrevet av Mariken Kjøhl (bildet), økolog og fylkeskoordinator for Forum for Natur og Friluftsliv i Telemark
