Her kan du lese sammendragene av presentasjonen fra sesjonen om mangfold og inkludering under konferansen «Forskning i friluft» fra desember i fjor.
I desember i fjor (2018) ble konferansen «Forskning i friluft» arrangert for sjette gang, denne gangen i forbindelse med Den Norske Turistforenings 150-års jubileum. Hovedformålet med konferansen er å formidle friluftslivsforskning til de som er brukere av slik kunnskap, støtte opp under relevante fagmiljøer, styrke friluftslivsforskningens posisjon og skape gode møteplasser for denne. Blant hovedtemaene på årets program var naturen i skole og barnehage, naturbasert reiseliv, mangfold og inkludering og bærekraftig forvalting.
Under kan du se innleggene fra sesjonen om mangfold og inkludering.
I etterkant av konferansen har det blitt utarbeidet en rapport hvor presentasjonene er oppsummert i artikkelform. Her kan du lese artiklene fra sesjonen om mangfold og inkludering i friluftslivet.
Betydningen av barndommens landskap i voksen alder
Annette Bischoff, Universitet i Sørøst-Norge
I forbindelse med mitt dr.gradsprosjekt som ble avsluttet i 2012 kom det veldig mye frem om barndommens landskap i intervjuene, på hvordan vi preges av og tar barndommens landskap med oss videre i livet. Så for å få utvidet perspektivene på betydningen av barndomslandskapet besluttede jeg meg for å gå videre med tematikken, men å undersøke det noe nærmere i lyset av etnisitet, og for å få et blikk på forestillingen om at friluftsliv er en god vei til integrasjon av ikke etnisk norske. Hvordan preges relasjonen til natur av den kultur vi vokser opp i? Hvordan henger kultur og natur sammen, hvordan kroppsliggjøres naturen og kulturen? Og hvilken betydning har etnisitet for opplevelsen og møtet med norsk natur?
Er der et potensiale for å stille flere spørsmål enn vi tror?
Dette er et forprosjekt hvor jeg har tatt temperaturen på potensialet for å se på betydningen av barndommens landskap / etnisitet i møtet med integrasjon gjennom norsk natur og friluftsliv. Mine samtalepartnere kommer fra HELT forskjellige, land, naturtyper og kulturer og møter den norske natur og kultur med ganske ulike kroppsliggjorte erfaringer og forutsetninger.
I mitt arbeid med doktorgraden ble det tydelig at vår relasjon til naturen i høy grad formes i barndommens. Våre preferanser og de følelser vi knytter til naturen utgjør fundamentet i vår relasjon til naturen / turkultur og friluftslivet. Fra dette er det jo derfor en nærliggende tanke at «dette er en god måte «å bli norsk» på. MEN hvilken betydning har de kroppsliggjorte barndomslandskaper og kulturelt forankrede relasjon til naturen som ikke etnisk norske bringer med seg inn i møtet med den norske natur og turkultur?
Vi tenker at friluftsliv er en god vei til integrasjon, en god måte å introdusere nye landsmenn til den norske kulturen. Vi har mange gode eksempel på dette, samtidig vekker det min nysgjerrighet som forsker – hva virker, hvorfor virker det – virker det for alle?
Tar vi for mye for gitt? Kommer andre muligheter til syne?
I tillegg til 12 livshistorie intervju fra mitt phd arbeid har jeg gjennomført 6 tematisk strukturerte intervju med ikke etnisk norske personer fra helt ulike steder i verden, som har bodd i Norge i mere enn ett år.
SÅ dette er et forprosjekt, som skal bidra til å reise vesentlige spørsmål knyttet til vår forforståelse av at friluftsliv som middel til integrasjon av nye landsmenn.
Den norske barndommen
Jeg må kort inn på funnene fra «den norske barndom» før perspektivene på etnisitet hentes inn. I mitt materiale blir det tydelig at barndommens landskaper og natur kroppsliggjøres. Oppvekstmiljøet forstått som både sosiokulturelle forhold og natur og landskap skaper grunnlaget for den relasjon til naturen som vi tar med oss videre i livet. Det er især i perioden fra vi fødes til vi er en otte-ti år, at naturen og kulturen setter seg i kroppen på oss. Det er IKKE så viktig om du vokser opp i byen eller på landet fordi uansett hvor du vokser opp setter det seg i kroppen på deg. Det er en sammenblanding av natur, landskap (hvor landskapet er den kulturelt pregede) blandet med kulturelle menings- og betydningssystemer som skaper en klangbunn. Det skaper preferanser for hvordan vi forstår naturen, hva det er som er meningsbærende i møtet med naturen og det legger grunnlaget for ulike tilganger til natur. En fysisk; altså er jeg opptatt av å være fysisk aktiv, er det det som fyller min relasjon til naturen? Eller er det kunnskapen om naturen; faktakunnskaper og undringen over de store sammenhengene, økologi og planter og dyr eller kulturen i naturen. Eller er det en mere estetisk, poetiske tilgang; former, fager, lys, solens stråler som faller inn igjennom grantrea og skaper stemninger i naturen, mere at blomsten er gul enn hva den heter. Eller er det en følelsesmessig relasjon, det åndelige og meditative som er vår tilgang til natur (se evt Bischoff 2012, 2015 og 2019).
Grunnlaget for alle de elementer legges i vår barndom og så forsterkes de gjennom skole og utdanning, de valgene vi tar senere i livet. Ofte sier vi at naturopplevelsen er subjektiv, det er den, men vi må samtidig se det spinn av tråder som er mellom det subjektive, det sosiale, det kulturelle og omgivelsene.
Oppvekstmiljøet har stor betydning for det man selv bærer med seg, foreldre og andre voksne spiller en vesentlig rolle for hvilke holdninger og verdier som gis videre. For eksempel så forteller alle mine samtalepartnere at «de voksne var alltid glade» når de var ute. Det er kanskje ikke akkurat overraskende, men bidrar til forståelsen av at resonansen for natur går mere på stemninger og på verdier, på noe som ligger så dypt at vi nesten ikke kan italesette det, men når jeg snakker med voksne mennesker og de tenker tilbake til barndom så er der en gjenklang av noen følelser som blir vesentlige i voksen alder. Noe av det som blir tydeligst er at det å være ute på tur forbindes med glede – ikke glede i form av at «dette var moro», men en dyp fundamental glede som treder frem. Et annet element er fellesskap. Det å være sammen ute har betydning – relasjonene forandres, tiden telles ikke, forventninger og samspill er annerledes og så videre.
Stedet, klangbunn minner
Steder skaper minner og skaper klangbunn – vi forankres i landskapet (Aure et al 2015, Ingold 2000, Bischoff 2012). Det blir veldig tydelige hvordan at denne forankringen for mine samtalepartnere er helt konkret knyttet til steder. Hjemstedet, hytta, skoleveien o.l. Beskrivelsene av relasjonen viser hvor viktige stedene er for opplevelsen av «å være hjemme», «å høre til». Stedene former tanken omkring natur. Hvilke kvaliteter og følelser den enkelte knytter til ulike naturtyper; skogen, havet, fjellet, parken, elven og så videre. Materialet tydeliggjør også at det tar LANG tid å oppbygge en relasjon til et annet landskap – f.eks. hvis du er oppvokst på fjellet og flytter til et sted med mye skog. Da er det mange barrierer – elgen, mørket, lyder, stier (å gå seg bort) osv…
Barndommens minner knyttet til hverdager, stemninger, steder, hendelser, personer og øyeblikk. Minnene lagres i kroppen og aktiveres spontant gjennom ledetråder (en lukt, en situasjon, et sted, et foto, en stemning osv) – både gode og dårlige minner dukker opp fra tid til annen (Berntsen 2014, 2016).
Enkelte av barndommens opplevelser treder frem og blir viktige. En forteller om sin datter som i voksen alder sier; «Mor, kan du huske da jeg var lille dag gikk vi alltid ut under gavlen på nordsida av stølen, når det var tordenvær og så ut over vannet». Egentlig hadde de kun gjort dette en gang.. Minner flyter sammen og minner skaper ledetråder til opplevelser som har gjort en forskjell og når disse minnene flyter sammen så skaper det en forståelse av hvordan barndommens landskap var… duften av nyslått gras, fjellnaturen, bål og pinnebrød, morild, fullmåne, soloppgang, reveunger osv
Minner er flyktige og minner spiller oss et puss, men minner forteller samtidig hva som har vært viktig og hva er det vi har tatt med oss og hvordan uttrykker vi det. Minner flyter sammen til en klangbunn hvor enkelthendelser ikke lenger kan skilles ut. Sentrale begivenheter binder livshistorien sammen og former identitet, selvoppfattelse og relasjoner til andre.
Den sosiale og kulturelle kontekst har stor betydning for den relasjon som skapes og de tidlige erfaringer med natur skaper klangbunn for opplevelse og forståelse som vi som voksne opplever som meningsbærende. Og det er jo på mange måter hvilken mening skapes i møtet med naturen når vi går på tur, som er viktig – for det er den der gjør at vi blir ved det er den der gjør at vi trekker andre med oss.
Kroppsliggjøring av kulturelle verdier, natursyn og bruk av natur
Så kroppen forankres i kultur og landskap og denne kroppsliggjøringen både av kunnskaper og natur, har betydning. Det er derfor at noen trives ved havet fordi de er oppvokst ved havet og er du vokst opp i de dype skoger så synes du at havet er skummelt. Det er jo ikke overraskende, men dette kroppsliggjøres som en taus kunnskap vi sjelden snakker om.
Her nærmer vi oss sakens kjerne, for når folk flytter til Norge og vi tenker at nå skal vi ha våre nye landsmenn med ut på tur, for det er en del av den norske turkultur og det norske samfunn og det er en god måte å lære norsk kultur og verdier på. Og det er jo en besnærende tanke, men når jeg så snakker med de 6 ikke etnisk norske, så blir det tydelig at der er meget stor forskjell for vårt utgangspunkt for forståelsen av hva er naturen og hvordan naturen brukes.
I Norge, i Danmark, i Norden så er naturen til for opplevelse og rekreasjon og vi har et relativt abstrakt forhold til naturen og naturopplevelsen og hva det er at naturen skal gjøre med oss. Vi har ikke våre daglige gjøremål i naturen, det er generasjoner siden at mennesker i vår del av verden var avhengig av å være selvforsynende med mat og redskap.
De fleste av mine ikke etnisk norske samtalepartnere kommer fra landsbygda i Eritrea, Afghanistan, Aserbajdsjan, Usbekistan. De beskriver et symbiotisk forhold til naturen. Naturen er et livsvilkår, premissen for livet. De lever i og av naturen, de er en del av det landskap de lever i og det er en del av dem. Relasjonen er knyttet til det konkrete, til nytte og nødvendighet. Naturen er konkret og betydningen av tilknytningen til naturen er ikke dypt reflektert, men en taus iboende kunnskap. Kanskje nettopp fordi det er en konkret praktisk tilgang til naturen, det å være ute er ikke så «viktig», fordi det er i forveien der man lever, det er der man har sine dyr, det er der man dyrker sine grønsaker og korn. Det er der man vandre og passer på dyrene sine uansett om det er Eritrea eller Afghanistan eller hvor det er.
Å vokse opp i et «maktlandskap»
En av mine samtalepartnere kommer fra Aserbajdsjan, hvor han er vokst opp i en liten grenseby inn mot Iran. Her er han vokst opp under russisk overherredømme, med russisk propaganda i høyttalerne i gatene døgnet rundt. Han beskriver hvordan kroppsliggjøring av makt, av behov for forsvar fyller hans barndoms landskap. Landskapet var mettet med makt, landskapet var politikk, landskapet var forsvar, nasjonalitet. Han kan nesten ikke snakke om naturen, for jo da de hadde dyr og jo da de fisket og badet i elven, men det er ikke det som får lov å fylle hans barndoms landskap. For ham er landskapet mettet med russisk kultur og krig. Hans barndoms landskap er at han skulle bli grensevakt, han skulle følge den russiske opplærings stige for å bli grensevakt og det gjorde han til fulle. Når de lekte, så lekte de krig og ja, de var i naturen, men det var ikke naturen som natur – det var naturen som et maktlandskap og en mulighet for å forsvare seg som fylte det hele.
Dette tydeliggjør i høy grad hvordan at vår relasjon til naturen er kulturelt forankret og hvordan den kroppsliggjøres i barndommen og hvordan vi bære det med oss.
På samme måte beskriver en kvinne fra Usbekistan hvordan hennes barndoms landskap er plikt og samvittighet. Hun er vokst opp i en sunnimuslimsk familie i en litt større by. Hun beskriver, det jeg forstår som en helt vanlig jentes barndom, hun går på skolen og etter skolen går hun direkte hjem hvor hun går i gang med dagens plikter i hjemmet. Hun beskriver en barndom uten veldig mye naturkontakt ut over skoleveien og reisene til besteforeldrene på bygda.
Det interessante i denne sammenhengen er, hvilken betydning de kulturelle og sosiale forutsetninger en vokser opp under har, for hva den enkelte bringer med seg inn i møte med norsk kultur og natur.
Felles for mine ikke etnisk norske samtalepartnere er tydeliggjøringen av fellesskapet. De beskriver samfunn hvor man samles når dagens gjøremål er overstått, ikke bare i familiene men i nabolaget. Slik jeg oppfatter dem er dette kanskje det viktigste lim fra barndommen, at være sammen, at høre til i et sosialt fellesskap som synes å være bygget på sterke tette bånd.
Identitet og flerstedstilknytning
Oppveksts landskap, steder og natur skaper grunnlag for identitet uavhengig av hvor en vokser opp. Det å være hjemme og å høre til i et landskap er vesentlig for alle mine samtalepartnere. Barndommens landskap er knyttet til følelser, knyttet til det å være en del av og det er knyttet til glede. Selv de som ikke umiddelbart kan komme i kontakt med hvilke følelser de forbinder med barndommens landskap, mener at der de er vokst opp, er den beste plassen på hele jorden og der er ikke noe de heller vil enn å kunne reise tilbake. Den dype glede og den dype forankring blir veldig tydelig og så er det som regel alltid knyttet til en opplevd frihet. Jeg skriver opplevd frihet, fordi for noen så endrer dette seg radikalt når de blir 15-16 år og oppvåkningen starter og man forstå hvilken kultur man er en del av eller underlagt. At verden er større enn som så og at ens foreldre ikke lenger er noe man tar for gitt men at de har meninger og holdninger. Men barndommens opplevde frihet synes å være uavhengig av oppvekstsvilkårene (ser vi på krigssoner og slikt så vil dette antakelig være annerledes).
Mange av de ikke etnisk norske har en flerstedstilknytning – det vil si at de er hjemme i deres nye hjemland Norge, men de er også hjemme der hvor de kommer fra (Aure et al 2015, Simonsen 2010). Det gjelder især de som har muligheten for å reise tilbake til der hvor de kommer fra.
Min samtale partner fra Belgia har bodd flere steder, og er den av mine samtalepartnere som kan sies å ha en flere-steds-identitet. For de som ikke kan reise tilbake til hvor de kommer fra er dette et identitetstap. De står i en situasjon, hvor de har mistet et grunnlag for å forstå hvem de er og for å være den de er. Det å utvikle en ny identitet et nytt sted er krevende og det synes å være prosesser som er så lange at vi kun kan drømme om det… Det å bli så kjent i et landskap at du er hjemme i et landskap, er ikke noe du bare gjør ved å bli tatt med ut på tur. Der er tale om noen veldig lange linjer.
Naturen der man vokste opp er for mange forbunnet med trygghet. At man føler seg hjemme en plass, at man er kjent, at man vet hvordan man skal håndtere den naturen man ferdes i, at man er en del av! Samtidig er barndommens natur knyttet til tap og til undertrykkelse av følelser. Følelser der ikke er plass til, sorg over barndommens tapte landskap, sorg over at muligheten for igjen å kunne stå i Eritrea ikke finnes, blir veldig tydelig og nærværende i samtalene. Med tapet av barndommens landskap følger også tapet av det fellesskap en var en del av, følelser som ofte undertrykkes i møtet med den nye verden.
Møtet med den norske naturen
Så kommer møtet med den norske kultur og natur og den er kontrastfylt for riktig mange.
Frykt, ubehag, undring – hva skal de på de der fjelltoppene? En forteller meg, at når han sitter på kommunekontoret hvor han jobber i regnskapsavdelingen, og de snakker om at nå har de vært der og de har vært der så tenker han «hva skal de der? Hva er det de holder på med hva er det de snakker om?» – og han forstår ikke hva hans kolleger holder på med. Men dette gjelder ikke alle. Det gjelder de hvor der er store kontraster i natur og landskap. De som kommer fra naturtyper som minner om den norske, de trengte bare å vite at der ikke var noen farlige dyr så var det greit.
En av mine samtalepartnere sa at han trengte ikke være en del av et fellesskap for å komme seg ut på tur, han hadde allerede funnet frem til fiskevannene og meldt seg inn i fiske laget og var på tur. Han var proaktiv i forhold til naturen, og det avspeiler hans tidligere kroppsliggjorte erfaringer.
Men det mest slående synes jeg var behovet for sosiale møteplasser og felleskaper. Dette var langt mere fremtredende hos mine ikke etniske norske samtalepartnere. De kommer fra kulturer hvor fellesskapet og de sosiale møteplassene er mye mer sentrale.
Det som er viktig i den sammenhengen og et viktig perspektiv å ta med i betraktning når vi ser på integrasjon, er at vi tar inn over oss at der er ikke kvik fix for integrasjon. – og at ikke etnisk norske, eller innvandrere ikke er en gruppe vi kan skjære over en kam – for de er så forskjellige og møtet med den norske natur og norske kultur er tett forbunnet med den forforståelse den enkelte har med seg.
Og da kan man jo reflekterer over den norske turkultur og friluftsliv som en vei til integrasjon – vi tenker jo at det er jo så fint med friluftsliv og det kan jo inkludere alle, men bekrefter vi blot vår egen tro på friluftslivstes goder? Er vi en slags frilufts misjonærer? Skaper vi en mulighet eller skaper vi et hinder for integrasjon? Er det en form «fornorskning» som vi ønsker oss og hva innebærer integrasjon- hvordan kan vi komme de ikke etnisk norske i møte? Og da tenker jeg, at de jo forteller oss noe fellesskap og de forteller jo også at de kommer fra kulturer som på mange måter er tettere knyttet til naturen en vår kultur. Kanskje skulle vi ha fokus på noen av de tingene som er kjent fra det hjemlandet man kommer fra; mere fokus på dyr, dyrking, sanking, fiske. Gjennom å skape forbindelseslinjer til det kjente og til den kroppsliggjorte kompetanse som den enkelte bærer med seg inn i møtet med norsk natur og friluftslivskultur kunne en kanskje fått til en bevegelse fra inkludering til integrering?
Inkludering er enkelt – vi setter opp turer og inviterer nye landsmenn eller flyktninger med på tur. Men hva skjer når turen er slutt? Alle synes det var en fin tur… men hva skjer mellom fjellturene -? Alene tilbake i leiligheten?
De ikke etnisk norske jeg snakker med er tydelige på at integrasjon handler om hverdagene. Det handler om hvem som er din nabo. Det handler om at der er noen åpne dører, at noen inviterer meg inn. Det handler om å bli respektert og å være en ressurs inn i det samfunnet man skal være en del av. Ser vi godt nok hva mennesker har med seg?
Hvor godt passer egentlig middelklassens friluftsliv i denne kontekst? Er det for vanskelig å komme i kontakt med friluftslivet i hverdagen? – vs et fotballag? I det man blir avhengig av at noen tar en med, så krever det noe annet!
Kunne vi ha gjort noe med vår egen relasjon til natur – kunne vi ha lært noe av våre nye landsmenn? Bålet – samling – kan det være en samlingsplass? En møteplass?
Alt dette er åpne spørsmål som flere forskere er ved å ta tak i, så friluftslivet ikke blir et moralsk prosjekt og så vi ikke setter vår kultur over andre kulturer som vi kanskje kunne lære noe av.
Litteratur
Bischoff, A.: (2019) Menneskets relasjon til naturen. (in prep)
Bischoff, A: (2015) Stier mennesker og naturopplevelse. Novus forlag 2015
Bischoff, A: Mellom meg og det andre er der stier.. en avhandling om stier, mennesker og naturopplevelse. «Philosophia doktor» Universitet for Miljø og Biovitenskap 2012
Aure, Marit, Berg, Nina Gunnerud, Cruickshank, Jørn og Dale, Britt; (2015) Med sans for sted. Fagbokforlaget
Berntsen, Dorte (2014) Erindring. Aarhus University Press
Berntsen, Dorte (2016) Involentary Autobiographical Memories. Cambridge Press Simonsen, K. og Koefoed L. red. (2010): «Den fremmede», byen og nationen – om livet som etnisk minoritet. 1. utgave, Roskilde Universitetsforlag
Ull innerst, fortsatt utenfor? Når flyktninger møter norsk friluftsliv
Sarah Anderson, Norges teknisk- og naturvitenskapelige universitet
Friluftsliv og natur er i dag ofte brukt som integreringsarena, der innvandrere får mulighet til å bli kjent med nordmenn, lære språket, finne felles interesser og lære om såkalte norske verdier. Lasse Heimdal, generalsekretær i Norsk Friluftsliv, sier det slik:
-Vi nordmenn er veldig stolte av den flotte naturen vår, og friluftsliv er en viktig del av vår kulturarv. Gjennom friluftslivet lærer innvandrerne både den norske kulturen og det norske språket – for her kommer de ofte lettere i kontakt med etniske nordmenn enn ellers i samfunnet (Norsk Friluftsliv 2016).
Doktorgradsprosjektet mitt ser nærmere på antagelsen Heimdal presenterer her. Prosjektet skal ikke forsøke å evaluere tiltak som bruker friluftsliv som integreringsarena, men heller nyansere påstanden om at friluftsliv egner seg som integreringsarena. Hva slags mekanismer ligger i friluftsliv som påvirker flyktningers opplevelser av inkludering gjennom friluftsliv? Foreløpig tyder forskningen min på at det kan gå begge veier. Møter som skjer i friluftsliv legger til rette for mer meningsfull kontakt, det åpner for at flyktninger og lokale innbyggere kommer nærmere hverandre, fører mer meningsfulle samtaler, og blir bedre kjent, samtidig som flyktninger får mulighet til å lære språket gjennom språk- og samtaletrening. På den andre siden ser vi at forskjeller mellom flyktninger og nordmenn blir veldig synlig i friluftsliv, både med tanke på erfaring og prestasjon i friluftsliv, og hva slags forhold man har til natur. Disse foreløpige funnene tyder på at det er viktig å reflektere over hva slags integreringstiltak man setter i gang i friluftsliv, samt at målsetningene for slike tiltak tenkes nøye gjennom. For det som har som hensikt å øke følelsen av inkludering og felleskap kan fort ha motsatt effekt, der deltakere opplever å ikke høre til, passe inn eller mestre det å ferdes i naturen.
Denne rapporten har som hensikt å presentere de foreløpige funnene i doktorgradsarbeidet, og skal leses som et «work in progress». Innholdet i rapporten ble først presentert i et innlegg på konferansen «Forskning i friluft», som fant sted i desember 2018 i Tønsberg. Rapporten skal først presentere litt bakgrunnskunnskap om friluftsliv og integrering i Norge, etterfulgt av en kort oppsummering om hva som allerede finnes av forskning på etnisitet og natur og friluftsliv. Seksjon tre beskriver studiens case og metoder. Seksjon fire tar for seg noen foreløpige funn fra studien. Her drøftes også noen resonnementer rundt disse funnene, blant annet om jevnbyrdighet og makt i friluftsliv, samt hvordan møter mellom forskjellige folkegrupper kan utspille seg i friluftsliv og hva dette kan ha å si for inkludering. Seksjon fem tar for seg noen avsluttende tanker rundt hvordan inkluderingsarbeid i friluftsliv kan fungere vel så ekskluderende som inkluderende.
Bakgrunn for studien
Økt deltakelse i friluftsliv blant innvandrere er satt som et politisk mål. I stortingsmeldingen Friluftsliv – Natur som kilde til helse og livskvalitet (Meld. Stort. 18, 2015-2016) sies det at innvandrere deltar mindre enn nordmenn i friluftslivsaktiviteter, og at dette skaper utfordringer både for folkehelsa og integreringen. I meldingen heter det at «Friluftsliv, spesielt lavterskelaktiviteter i nærmiljøet, kan være en inngang til mer fysisk aktivitet for denne gruppen, og til økt integrering» (Miljødirektoratet 2015:19). Det finnes en rekke prosjekter som skal introdusere «nye landsmenn» til norsk friluftsliv. Organisasjoner som Den Norske Turistforeningen, Røde kors, Redd barna, Speiderne, Norges jeger- og fiskerforbund har alle aktiviteter rettet mot å få innvandrere ut i naturen. I tillegg er friluftsliv hyppig brukt som integreringsarena i kommunene, blant annet i folkehelsearbeid og i norskopplæringen. I 2016 øremerket UDI 53,1 mill. kroner i tiltak som hadde mål om å øke innvandreres deltakelse i friluftsaktiviteter. Jeg stiller ikke spørsmål ved slike tiltak. Evalueringene tilsier at det kommer mye positivt ut av å aktivisere, engasjere og inkludere innvandrere i norsk natur og friluftsliv. Men vi vet fortsatt lite om hvorvidt, og i så fall hvordan, natur og friluftsliv faktisk fungerer som integreringsarena.
Norsk natur og friluftsliv er svært ideologisk ladet. Ideologien rundt den rette måten å bedrive friluftsliv på er forsøkt nedfelt i lover og regler som regulerer friluftsliv: friluftsloven, allemannsretten og fjellvettreglene. Disse oppleves som kompliserte og uoversiktlige for mange, men det er de uskrevne reglene som blir mest problematiske for flyktninger, og andre som kommer «utenifra». Terrenget her er så uoversiktlig og moralsk at til og med de som har vokst opp med en friluftslivideologi fra barndommen av strever med å være enige om «den rette» måten å bedrive friluftsliv på. Flemsæter et.al (2015) har for eksempel sett nærmere på hvordan forskjellige aktiviteter i naturen kan skape spenning og konflikt, mellom blant annet syklister og fotturister i marka-områder. Andre eksempler på konflikter vi ser i nyere tid er mellom motorisert ferdsel på snøscooter og skigåere, via ferrata klatreruter og tradisjonelle klatrere, vern av urørt natur og tilrettelegging for flere besøkende, og til og med hvordan vi skal se ut mens vi ferdes i naturen. Det er, med andre ord, ikke så rart at nykommere i friluftsliv sliter med å oppføre seg «riktig» mens de er på tur.
Tidligere forskning på flyktninger og friluftsliv
Etnisitet påvirker hvordan man opplever og forholder seg til naturen. Dette er et av to hovedtrekk tidligere forskning sier om etnisitet og natur. Det andre hovedtrekket er at majoriteten av innvandrergruppene foretrekker naturområder som er tilrettelagt for sosialt samvær (Buijs 2009; Johnson, et al. 1997; Zube & Pitt 1981; Kaplan & Talbot 1988; Stodolska & Livengood 2006). Overvekten av litteraturen om etnisitet, innvandrere og natur stammer fra USA, Storbritannia, Australia og Nederland. Det er gjort lite forskning på feltet i Norge, og de viktige bidragene som finnes her (Figari, et al. 2009; Ali & Czapka 2016; Jepsen Trangsrud 2012; Skår, et al. 2018) bekrefter funnene fra internasjonal litteratur.
Både i Norge og internasjonalt har forskning fokusert i all hovedsak på innvandreres bruk av grøntområdene ved og i byene. Distriktene blir ofte antatt som etnisk homogene (Leitner 2012). Men flyktninger finnes i distriktene: i 2017 var det flyktninger bosatt i 398 av 422 norske kommuner. Disse flyktningene blir systematisk introdusert for friluftsliv og blir dratt ut i naturen, i landskap som varierer fra det vi er vant med i og nær de store byene. I distriktet er naturen mindre tilrettelagt, i tillegg til at «rural idyll» bærer med seg en ideologi som er «hvit», i sterk motsetning til urban multikulturalisme (Head, et al. 2018). Bildet av den rurale naturen som «hvit» gjør at flyktninger blir mer synlige i den rurale naturen enn i bynaturen. Med andre ord: flyktninger bruker naturen i Distrikts-Norge, og det trengs mer forskning på flyktningers og innvandreres bruk og opplevelse av natur og friluftsliv i en rural kontekst.
Case og metoder
Studien tar for seg to distriktskommuner på Nordvestlandet: Stryn kommune i Sogn og Fjordane, og Volda kommune i Møre og Romsdal. Dataene er samlet inn over en periode på ett år i 2017 og 2018. Det er en kvalitativ studie, der jeg har deltatt i organiserte turer, blant annet skiturer og skiopplæring, trugeturer, hyttetur med overnatting og fjellski (vinter), hyttetur med overnatting og fottur (sommer), treningsturer mot Til Topps med Røde kors (fottur til Galdhøpiggen i juni 2018) samt deltakelse på selve Til Topps-turen, og kortere dagsturer til alle årstider. I tillegg til deltakende observasjoner og ustrukturerte «walking interviews» med deltakerne i grupper, har det blitt samlet inn data fra 21 semi-strukturerte «walking interviews» med flyktninger som er bosatt i case-kommunene. Det er gjort intervju med 11 menn og 10 kvinner, fra Eritrea, Syria, Etiopia, Iran, Afghanistan og Palestina. Disse inkluderer også noen «placebased interviews» med flyktninger som ikke bruker friluftsliv, for å sikre at stemmene fra de som ikke deltar i friluftslivsaktiviteter også blir inkludert. Det har også blitt gjort semi-strukturerte fokusgruppeintervju med ansatte og frivillige i Stryn og Volda kommune som jobber med flyktninger, integrering, og friluftsliv: flyktningetjenesten, folkehelserådgiveren voksenopplæringen, Røde kors, og medlemmer fra det lokale turlaget.
Er vi jevnbyrdige i friluftslivet?
Friluftsliv er en sentral del av den norske nasjonalidentiten, som stammer fra nasjonsbyggingsprosjektet på 1700- og 1800-tallet (Goksøyr 1994; Christiansen 1998; Tordsson 2007; Gurholt 2008). Her sto også bonden, bygda, og den rurale «idyll» sentralt og det var disse som representerte den norske folkesjelen (Tordsson 2014). Den tette koblingen til norsk nasjonalidentitet og nasjonalromantikk gjør ideologien rundt friluftsliv til noe iboende norsk. Samtidig er den vestlige forståelsen av og for natur overveldende «hvit» (Klocker & Head 2013;54). Dette fraværet av etniske minoriteter i det norske naturbildet, samt at friluftsliv er bredt forstått som iboende norsk, gjør ideologien rundt natur og friluftsliv utilgjengelig for den som er «ikke-norsk». Konseptualiseringen av natur og friluftsliv som hvit – og norsk – gjør at det kan oppstå en form for overraskelse når innvandrere, og da spesielt synlige innvandrere, altså de som ser ut som innvandrere, deltar i friluftsliv – det er for mange uventet, spesielt i det rurale friluftsliv, langt ifra nærmeste «flerkulturell» urban by. Her blir flyktninger sett på som malplassert, altså «out-of-place». At de ikke hører til i norsk natur. Litteratur om flerkulturelle møter argumenterer for at denne typen møter, som inneholder det uventede, overraskende og av og til sjokkerende, forsterker grenser mellom «oss» og «dem» (Ahmed 2000), og at dette kan enten skape spenning og konflikt, eller bidra til å bygge ned fordommer (Wilson 2011, 2016, 2017; Valentine, 2008; Amin 2002) avhengig av hvordan dette møtet utspiller seg, og hvordan rammene for møtene er lagt opp.
I naturen finnes det kontekstuelle forventninger til hva man skal føle, hva man skal sette pris på, hva man skal ha på seg og hvordan man skal bevege seg (Flemsæter, et al. 2015). I tillegg kommer de lover og regler nedfelt i norsk lov. Mange av disse kontekstuelle forventningene læres gjennom kultur (Philo 1991), levd liv, ofte fra barndommen av, og lært gjennom generasjoner (Flemsæter, et al. 2015). Ulike erfaringer, også i barndommen, skaper forskjellige naturforståelser, og med det, uskrevne regler på hva som er rett oppførsel i natur (Whatmore 1999; Thomas 2001; Thomas 2002; Byrne, et al. 2006; Cazdow, et al. 2010; Goodall, et al. 2012). Naturforståelse er formet gjennom levde liv, et eller annet sted, og dette varierer mellom etniske grupper. Etnisitet er, iallfall delvis, tilknyttet geografisk sted. Det er forbindelsen med sted, og ikke på grunn av forskjeller i deres grunnleggende karakter, som utgjør denne forskjellen (Carter, et al. 2013). Innvandrere bærer med seg ulike livsopplevelser, og ulike forståelser av hva natur er og hvordan man skal føle og oppføre seg i naturen. Det blir derfor lett for innvandrere, med deres forskjellige naturforståelser, å trå feil i friluftslivet moralske minefelt. Dette, i tillegg til den forestillingen av natur som etnisk homogen og «hvit», og friluftsliv som iboende «typisk norsk», kan gjøre at innvandreres handlinger, holdninger og kropper oppleves malplassert i natur og friluftsliv – «out-of-place».
På mange av turene jeg har deltatt i har flyktningene hatt med praksiser fra hjemlandet inn i det norske friluftsliv. Mat og matopplevelsen stod ofte i fokus. Vi dro på tur for å komme oss til et fint sted å nyte god mat og godt selskap. Selve fotturen ble tilnærmet som en transportetappe for å komme seg fram, og ikke en sentral del av opplevelsen. Fotturen var ikke målet i seg selv, men en nødvendighet. For noen av informantene ga det lite mening at vi skulle gå så langt, eller så bratt, når det var egnede rasteplasser ved parkeringen, eller i sentrum. Ofte ble maten båret i plastposer fra matbutikk, sammen med serveringsfat og bestikk, ikke sjeldent akkompagnert av en vannpipe. Rasteplassen og det sosiale rundt måltidet ble målet med turen.
Bilen spiller også en viktig rolle i naturopplevelsen for mange i studien. Jeg ba mine informanter om å ta meg med på tur for å vise meg plasser de liker å være i naturen. Ikke sjeldent havnet jeg på biltur, for å kjøre gjennom landskapet og nyte naturen fra bilen, for så å komme fram til en rasteplass, der vi skulle oppholde oss en stund. Bilturen var altså tatt inn som en del av naturopplevelsen, og informantene ga utrykk for at bilturen og fotturen spiller like viktige roller, og at de oppfyller de samme behovene i naturopplevelsen – transportetappen. Naturen nytes også under transport, og transportetappen (enten til fots eller i bilen til starten av fotturen) ga mulighet både til å være sosial, og til å nyte naturen.
Praksisen med å ta med mye mat, samt kjøreturen, er for mange en kjent praksis, noe mange gjorde i fritiden i hjemlandet for å komme seg ut i naturen. Det å kunne overføre en praksis fra hjemlandet til Norge ga bilturen, og piknik-opplevelsen, en spesielt viktig plass i informantene sine friluftsliv: noe kjent, som de mestrer. Fotturen, derimot, var en ukjent praksis for mange, noe som gjorde praksisen upraktisk, ubehagelig og utenfor komfortsonen.
Meningsfull kontakt for å konfrontere fordommer
Deltakelse i friluftslivsaktiviteter har for noen informanter åpnet et rom der fordommer kan konfronteres og brytes ned. Det ble ofte uttrykt blant informantene en frustrasjon over å ha blitt misforstått, mistenkeliggjort og fryktet, på grunn av deres status som «flyktning». Dette var spesielt sterkt hos informantene fra Syria, som fortalte om at noen i lokalbefolkningen trodde at de hadde koblinger til terrororganisasjonen Islamic State. De uttrykt også en frustrasjon over at de ikke kom tett inn på nordmenn i de flyktige møtene som oppsto mellom dem og andre innbyggere i offentlig rom, og derfor ikke klarte å oppklare denne misforståelsen eller bygge ned frykten de opplevde at mange hadde for flyktninger, spesielt fra Syria. En av informantene, en ung mann fra Syria, fortalte at han hadde fått muligheten til å ufarliggjøre seg selv og konfrontere andres frykt og fordommer gjennom deltakelse i friluftsliv:
Mann: Jeg møtte dem på skolen og så ble vi kjente, og ble etter hvert gode venner. Men som vanlige, de var redde de første 2-3 uker etter at de møtte meg, fordi at de ikke kjente hvem jeg er. Med nordmenn så ble det litt, sånn, med de fremmede.
Sarah: Hva synes du om at folk var redde for deg?
Mann: Aaah, det er ikkje så greitt, nei. Men de får lov til det. Fordi de bare hører om oss og om hva skjer i landet vårt, og de synes at vi kanskje er farlig eller noe sånn, så, ja. Eg forstår at de er redde. Eg blir ikkje fornærmet når folk som ikkje kjenner meg blir redde. Det går heilt fint. (…) Eg husker ikkje hvor vi var eller kor vi gikk, men eg husker korleis de var redde for meg. Den første gangen. Eg merket det. Nå snakker vi om det også. Vi snakker om at «husker du denne dagen», eller de sier til meg, «første gang vi var ute på tur med deg ble vi redde for deg» og sånn og sånn. Og eg sier at eg merket det hos de og sånn.
Sarah: Korleis ble de redde for deg?
Mann: De sa til meg at de kjente ikkje meg og visste ikkje korleis eg var og sånn og sånn, de bare hadde hørt om hva som skjedde nede i Syria og sånn, og at vi har mange terrorister der og sånn, så de ble litt redde. (…) Vi hadde gym på skolen sammen fire ganger før de inviterte meg. Men de var litt skeptiske, men de skulle bare prøve.
(…) Sarah: Men dokke var ute og gikk tur sammen? Varte det hele turen?
Mann: Nei, eg veit ikkje, nei, eg trur det var bare i begynnelsen. Inne på skolen merket eg ikkje noko til at de var redde for meg, eg veit ikkje hvorfor, kanskje fordi vi var på skolen så de er sikre at viss eg skal gjøre noe så gjør eg det ikkje på skolen, men ute, da ble de sånne «kanskje han kommer til å gjøre noko».
Friluftsliv skaper et rom der samtalen flyter bedre, og der mennesker blir tvunget til samvær over et lengre tidsrom, da de følger en sti innover i skogen, og går sammen, ofte med samme rytme og fart. I samværet i friluftsliv finnes det også mange bakgrunnsdistraksjoner – vi kan flytte vår oppmerksomhet mellom samtalen, stien og omgivelsene. Dette skaper naturlige lange pauser i samtalen. Det å skifte fokuset fra de samtalende, til omgivelsene, åpner for en dypere type samtale. Likhet kan dras mellom det å gå tur sammen og Freuds samtaleterapi, der pasienten ligger og ser utover rommet, med psykologen plassert bak pasienten. Studier av samtaler og samvær i bilen har også kommet fram til samme funn: at lange, sakte samtaler oppstår i bilen, når oppmerksomheten skifter fra mennesket og samtalen, og utover, til landskapet, veien, radioen og trafikken (Laurier, et al., 2008). På denne måten fungerer friluftsliv som et bakteppe der gode samtaler kan oppstå, og der vanskelige tema kan adresseres. Både de gode samtalene og det tidsmessige – det at samværet ofte er tvunget til å foregå over et visst tidsrom, skaper forhold der flyktninger og nordmenn kan bli bedre kjent, og der deltakere får mulighet (eventuelt blir forsiktig tvunget) til å konfrontere sine egne fordommer om den andre. Dette er naturligvis forbeholdt de som faktisk deltar i friluftsaktiviteter der flyktninger også deltar. Organiserte inkluderingsaktiviteter som har mål å inkludere flyktninger i friluftsliv har en svakhet, siden de som deltar her ofte ikke er de som bærer på negative fordommer om flyktninger. De som ikke liker flyktninger deltar ikke. Effekten av slike funn blir derfor begrenset til de som allerede har tatt et aktivt valg i å engasjere seg i inkluderingsarbeid med flyktninger.
Mangel på erfaring og mestring kan gi opplevelse av utenforskap
Det å komme inn i det norske friluftslivet som voksen, uten å ha med den kontekstuelle oppveksten der de uskrevne reglene om forventninger til oppførsel og opplevelse læres, bidrar til at det oppstår en skeiv maktfordeling i friluftsliv. Dette, i kombinasjon med forskjeller i kondisjon og evne, underbygger maktskeivheten og kan bidra til en opplevelse av utenforskap og ekskludering for flyktningene som skal integreres gjennom friluftsliv.
Noen informanter opplever at de ikke mestrer «det norske» friluftsliv. Her trekker de også fram mangel på erfaring og en annerledes barndom som en utløsende faktor for at de opplever at de ikke passer inn i naturen. Det ligger her forventninger til hva de som «ikke norske» mestrer i naturen, og det oppstår en slags selv-ekskludering, der flyktningene velger å ikke delta i friluftslivsaktiviteter på grunn av opplevelsen av å ikke få det til. I en samtale med en ung kvinnelig informant fra Syria om Til Topps, integreringsinitiativet gjennom Røde kors som innebærer fottur til Galdhøpiggen, beskriver hun det slik:
Kvinne: Da vi var på til topps på Galdhøpiggen tok vi masse bilder, vi sa «endelig!» og tok mange bilder for å sende tilbake til folk her, fordi de sa «dere klarer ikke det!». Fordi mange sa til oss, «dere trenger ikke å gå, dere kan ikke det,» og sånn, så vi sa at vi skal vise dem at vi kan det.
Sarah: Hvem sa det?
Kvinne: Mange som kom her, nye, de er fra samme land som meg. Vi sa til de «kom og prøve, det er veldig kjekt å prøve. Fordi dere skal vite hvordan nordmenn går, hvordan de tenker. Og dere kan ha mange venner der!» Fordi de sa at «vi vil ha mange venner» og sånn, så vi sa at de kan møte mange venner der og sånn, men de sa «nei, det går ikke, det er vanskelig for oss. Mange har sagt til oss at «dere kommer ikke til å klare det, dere trenger ikke å gå der. Kanskje alle skal komme hjem med brudd på armer og bein og sånn. Jeg snakket med mange her (…), sa til de at de kan være med. Og de ville, de meldte seg på. Men etter en uke eller to uker var det mange som sa til de at «dere kan ikke gjøre det». Så da sa de at «nei, bare ta bort mitt navn fra lista».
Sarah: At det er for vanskelig?
Kvinne: Ja, at det er for vanskelig. Fordi at dere, eller, nordmenn går på den type tur når de er barn, på fjelltur eller ski eller sånt.
Noen av mine informanter gir uttrykk for at de ikke ser noe forskjell mellom seg selv og nordmenn når de er ute på tur, og opplever å være en del av gruppen, der etnisitet ikke blir like synlig som i andre arenaer. De trekker fortsatt fram forskjeller i erfaringsnivå i friluftsliv, men legger ikke vekt på at det skaper forskjeller, noe denne samtalen med to unge menn fra Syria og Palestina illustrerer:
Sarah: Når dere er ute i naturen, føler dere at det er en forskjell mellom å være utlending og å være norsk?
Mann 1: Nei, ingenting.
Mann 2: Men de har mer erfaring enn oss. Derfor lærer vi mer enn dem. De går bare for å kose seg, eller for å ha det gøy. Men vi har det gøy og vi lærer litt om, får erfaring, De har mer erfaring, ja, men vi tror at vi er sammen, det er ingen forskjell. Eneste forskjell er at de har erfaring og at vi får erfaring.
Lavterskel friluftsliv, i form av opphold, lek og måltider i grøntområdene i nærheten av sentrum, oppleves som et sted der noen av informantene føler seg kjent og spesielt velkomne, i motsetning til andre plasser i sentrum. Etnisitet og «annerledeshet» ble opplevd som synlig også her, men uten den negative opplevelsen av å ikke være velkommen eller ikke mestre. Samtalen her, sammen med en ung kvinnelig informant fra Syria, illustrerer dette:
Kvinne: Vi hadde en sånn grilltur, der borte [ved elva i sentrum], det er veldig kjekt. Og alle så på oss. Fordi vi var cirka 20 personer der, bare for å grille og sånn, og alle sa «hei hei, hva gjør dere på?» og sånt, og det var veldig kjekt der. Og jeg tror at andre tror at det er kjekt at vi er så mange som sitter i lag for å grille. Fordi de først tenker kanskje at vi skal bare være hjemme, sånn at når de ser at vi kan gå ut og være glad og sånt, så da ble alle så glad og smilte til oss og sånt.
Sarah: Folk stoppet og pratet?
Kvinne: Ja, og stoppet og vinket og sånn.
Sarah: Norske?
Kvinne: Ja, bare norske.
Sarah: Hvordan føltes det?
Kvinne: Vi ble veldig glad.
Sarah: Har dere gjort det flere ganger?
Kvinne: Ja, sånn på lekeplassen, klatreparken. Vi hadde en gang bestemt at bare damene skal være der, og ha med mat og sånt, og det var mange der, norske, som sa at «Oi, dokke er jo damer og dokke kan gå bare dokke, og det går helt fint!» Og det var mange som satt med oss, og vi sa bare kom og sitt hvis dokke har tid. Det var veldig koselig.
Sarah: Var det noe dokke gjorde ofte i Syria?
Kvinne: Ja, hver fredag, fordi vi hadde fri fredag og lørdag, helg.
Sarah: Har du hatt andre opplevelser der du har følt at du ikke er velkommen?
Kvinne: Av og til. […] Du veit, den kafeen ved Rema1000? Der er mange der som sitter og ser på oss, og vi smiler til dem og de vil ikke det. Så de bare stirrer og ser sint ut, og da blir jeg trist, fordi folk gjør det. Derfor går jeg ikke så ofte til Rema. …
Disse eksemplene illustrerer at etnisitet og annerledeshet blir veldig synlig i friluftsliv, men at dette kan oppleves både positivt og negativt. Det som definerer opplevelsen som positiv eller negativ er ofte mottakelsen, altså hvordan nordmenn oppfatter deres tilstedeværelse i friluftsliv, og hvordan, eller om, dette kommer til uttrykk. Denne mekanismen, altså at det er nordmenn eller «de som har vokst opp med dette her» som definerer hvem som skal være velkommen, og hva slags oppførsel som skal aksepteres i friluftsliv (så vel som andre deler av offentlig rom), skaper også en maktskeivhet og kan skape en følelse av å være «gjest» i den norske naturen.
Hva betyr dette for integrering?
Deltakelse i friluftsliv skaper et rom for meningsfullt samvær. Å delta i organiserte friluftslivsaktiviteter sammen med lokalbefolkningen gir mulighet for å bli bedre kjent og bygge nærere relasjoner mellom flyktninger og lokalbefolkningen. Friluftsliv kan bidra til å skape et nærvær som ofte er fraværende i de flyktige hverdagsmøtene i offentlig rom. Disse relasjonene og dette rommet kan bidra til en bedre forståelse ovenfor mennesker som man ellers ikke kommer så tett inn på i hverdagen, noe som da kan bidra til å bygge ned fordommer, frykt og skeptisisme. Mange flyktninger kan opplever dette som en barriere for inkludering i lokalsamfunnet. Svakheten med dette, når det gjelder inkludering og fjerning av fordommer og frykt, er at det oppstår en form for selv-segregering: det er de som allerede engasjerer seg i inkluderingsarbeid som deltar i slike organiserte aktiviteter. De som har mest fordommer mot flyktninger holder seg unna, og de sterkeste fordommene forblir uimotsagt.
I tillegg er friluftsliv tungt ladet med en ideologi som skaper mekanismer som kan oppleves som ekskluderende. Den tette tilknytningen mellom norsk natur, «rural idyll», friluftsliv og den norske nasjonalidentiteten gjør at innvandrere, og da spesielt synlige innvandrere, ikke hører til eller passer inn i norsk natur. Dette skaper overraskelsesmomenter i møter mellom nordmenn og innvandrere i natur. Dette trenger ikke nødvendigvis oppleves, eller uttrykkes som negativt, men det er derimot viktig å notere seg at dette kan bidra til å skape en opplevelse av å være gjest, ikke høre til og stå utenfor i friluftsliv. Når man også legger til måten friluftslivets krav til erfaring og fysisk aktivitet gjør de mindre erfarne enda mer synlige som «utenforstående», kan det stilles spørsmål ved om friluftsliv, slik det praktiseres i dag, egentlig egner seg for inkluderingsaktiviteter.
Referanser
Ahmed, S. (2000) Strage Encounters: Embodied Others in Post-Coloniality. London: Routledge.
Ali, W. & Czapka, E. (2016) Friluftsliv og innvandrere: En undersøkelse av holdninger og erfaringer blant innvandrerfamilier i Oslo, Oslo: NAKMI (Nasjonal kompetanseenhet for migrasjons- og minoritetshelse).
Amin, A. (2002) Ethnicity and the multicultural city: living with diversity. Environment and Planning, 34(A), pp. 959 – 980.
Bjerke, T. & Krange, O. (2011) A walk in the woods: the effects of ethnicity, social class, and gender among urban Norwegian adolescents. Nordic Journal of Social Research, 2, pp. 17 – 34.
Buijs, A. E. (2009) Lay People’s Images of Nature: Comprehensive Frameworks of Values, Beliefs and Value Orientations. Society & Natural Resources, 22(5), pp. 417 – 432.
Buijs, A. E., Elands, B. & Langers, F. (2009) No wilderness for immigrants: Cultural differences in images of nature and landscape preferences. Landscape and Urban Planning, 30 June, 91(3), pp. 113 – 123.
Byrne, D., Goodall, H., Wearing, S. & Cazdow, A. (2006) Enchanted Parklands. Australian Geographer, 37(1), pp. 103 – 115.
Carter, E. D., Silva, B. & Guzman, G. (2013) Migration, acculturation, and environmental values: The case of Mexican immigrants in central Iowa. Annals of the Assoctiation of American Geographers, 103(1), pp. 129 – 147.
Cazdow, A., Byrne, D. & Goodall, H. (2010) Waterborne: Vietnamese Australians and river environments in Vietnam and Sydney. Transforming Cultures eJournal, 1(5), pp. 112 – 142.
Christiansen, O. (1998) A national identity is formed. Kappitel i Ø. Sørensen, ed. The Search for the Norwegian. Oslo: Ad Notal Gyldendal, pp. 51 – 73.
Figari, H., Haaland, H. & Krange, O. (2009) Friluftsliv som hverdagsliv: Innvandrerkvinners bruk av utendørsområder i Groruddalen, Oslo: NINA.
Flemsæter, F., Setten, G. & Brown, K. (2015) Morality, mobility and citizenship: Legitimising mobile subjectivities in a contested outdoors. Geoforum. 64, pp. 342-350
Goksøyr, M. (1994) Nasjonal identitetsbygging gjennom idrett og friluftsliv. Nytt norsk tidsskrift, 11(2), pp. 182 – 193.
Goodall, H., Byrne, D. & Cazdow, A. (2012) Fishing in the Georges River: cultural diversity and urban environments. Kapittel i Everyday Multiculturalism. Ney York: Palgrave Macmillan, pp. 177 – 196.
Gurholt, K. P. (2008) Norwegian friluftsliv and ideals of becoming an ‘educated man’. Journal of Adventure Education and Outdoor Learning, 8(1), pp. 55 – 70.
Head, L., Klocker, N. & Aguirre-Bielschowsky, I. (2018) Environmental values, knowledge and behaviour: Contributions of an emergent literature on the role of ethnicity and migration. Progress in Human Geography, pp. 1 – 19.
Hodne, B. (2002) Norsk nasjonalkultur. En kulturpolitisk oversikt. 2nd ed. Oslo: Universitetsforlaget.
Jepsen Trangsrud, L. (2012) Friluftsliv for ungdom med minoritetsbakgrunn: symbolsk makt og norskhetskapital. Master thesis, Telemark University College.
Johnson, C. Y., Horan, P. M. & Pepper, W. (1997) Race, rural residence, and wildland visitation: examining the influence of sociocultural meaning. Rural Sociology, 62 (1), p. 89–110.
Kaplan, R. & Talbot, J. F. (1988) Ethnicity and preference for natural settings: a review and recent findings. Landscape and Urban Planning, 15, pp. 107 – 117.
Klocker, N. & Head, L. (2013) Diversifying ethnicity in Australia’s population and environment debates. Australian Geographer, 44 (1), pp. 41-62.
Laurier, E. Lorimer, H. Brown, B., Jones, O., Juhlin, O., Noble, A., Perry, M., Pica, D., Sormani, P., Strebel, I., Swan, L., Taylor, A.S., Watts, L., & Weilenmannet. A. (2008). Driving and ‘Passengering’: Notes on the Ordinary Organization of Car Travel. Mobilities, 3(1), pp. 1 – 23.
Leitner, H. (2012) Spaces of Encounters: Immigration, Race, Class, and the Politics of Belonging in Small-Town America. Annals of the Association of American Geographers, July, 102(4), pp. 828 – 846.
Miljødirektoratet (2015) St.meld. nr. 18 (2015 – 2016) Friluftsliv — Natur som kilde til helse og livskvalitet, Oslo: Miljøverndepartementet – Ministry of the Environment.
Norsk Friluftsliv (2016) 6 av ti vil ta flyktninger med på tur [nettside] http://ny.norskfriluftsliv.no/6-av-10-vil-ta-flyktninger-med-pa-tur/ [6 februar 2017].
Philo, C. (1991) New words, new worlds: reconceptualising social and cultural geography. Lampeter: Department of Geography, St Davids University College.
Skår, M., Rybråten, S. & Øian, H. (2018) Bynatur i det flerkulturelle Oslo, Trondheim: Norsk institutt for naturforskning.
Stodolska, M. & Livengood, J. S. (2006) The influence of religion on the leisure behavior of immigrant Muslims in the United States. Journal of Leisure Research, 38 3, pp. 293 – 320.
Thomas, M. (2001) A Multicultural Landscape: National parks and the Macedonian experience. Sydney: NSW National Parks and Wildlife Service and Pluto Press Australia.
Thomas, M. (2002) Moving Landscapes: National parks and the Vietnamese experience. Sydney: NSW National Parks and Wildlife Service and Pluto Press Australia.
Tordsson, B. (2007) What is friluftsliv good for? Norwegian friluftsliv in a historical perspective. Kappitel i B. Henderson & N. Vikander, eds. Nature First: Outdoor Life the Friluftsliv Way. Toronto: Natural Heritage Books, pp. 62 – 74.
Tordsson, B. (2014) Friluftsliv som nasjonsbygger. Vestre Toten kulturhus, Konferansen «Friluftsliv for alle», Norsk friluftsliv.
Valentine, G. (2008) Living with difference: reflections on geographies of encounter. Progress in Human Geography, 3 32, pp. 323 – 337.
Whatmore, S. (1999) Culture Nature. In: Introducing Human Geographies. London: Arnold, pp. 4 – 11.
Wilson, H. (2011) Passing Propinquities in the Multicultural City: the everyday encounters of bus pasengers. Environment and Planning, Volume 43, pp. 634 – 649.
Wilson, H. (2016) On geography and encounter: Bodies, borders and difference. Progress in Human Geography, 13 May, pp. 1 – 21.
Wilson, H. (2017) On the Paradox of ‘Organised’ Encounter. Journal of Intercultural Studies, 6 38, pp. 606-620.
Zube, E. H. & Pitt, D. G. (1981) Cross-cultural perceptions of scenic and heritage landscapes. Landscape Planning, 8, pp. 69 – 87.
Bynatur: hvilken betydning har den i en norsk, multikulturell kontekst?
Margrete Skår, Stine Rybråten og Hogne Øian, Norsk institutt for naturforskning
I et pågående forskningsprosjekt om verdien av økosystemtjenester i by (Integrating value diversity in the assessment of urban ecosystem services from nature-based solutions in cities) inngår en semi-kvalitativ studie om betydningen av ulike typer bynatur for en sammensatt bybefolkning. 280 intervjuer er gjennomført i tre forskjellige områder i Oslo, der forbipasserende personer ble bedt om å delta i kortere intervjuer på stedet. Spørsmålene fokuserte på beboernes faktiske bruk av sitt nabolag, hvilke kvaliteter som ble tilskrevet grøntområdene, og eventuelle negative faktorer og forbedringer de ønsket for områdene. Studiens feltarbeid omfattet intervjuer og observasjon både sommerstid og om vinteren.
De forskjellige naturtypene representerer sammenhengende skogsområder i marka (Mariholtet i Østmarka), en liten nærmiljøskog med lav tilretteleggingsgrad (Goliaskogen på Oppsal), og bolignære grøntområder med høy tilretteleggingsgrad (Furuset). I alle studieområdene har beboerne lett tilgang til naturområder, både i umiddelbar nærhet til sine hjem og til sammenhengende skogsområder litt lenger unna boligene. Mens Furuset i Alna bydel har høy andel innvandrere (ca. 80 %) har Goliaskogen i Oppsal bydel lavere innvandrerandel (ca. 20 %). Studien bidrar til å fylle et kunnskapshull om hvordan en multi-kulturell bybefolkning bruker og opplever ulike typer natur. Ved å intervjue folk utendørs der de bor inkluderes også befolkningssegmenter som ellers er i mindretall i spørreundersøkelser om temaet, som innvandrere.
Studien viser at innvandrere verdsetter natur i høy grad. På Furuset uttrykker beboerne at de bolignære grøntområdene er en viktig motivasjon for å leve her, og at det grønne, frisk luft og naturelementene bidrar til økt livskvalitet, folkehelse og stedsidentitet. Litt overraskende viser studien at et stort flertall (inkludert kvinner) føler seg trygge utendørs. Dette står i kontrast til hvordan drabantbyene ofte blir portrettert i media.
Både innvandrere og ikke-innvandrere understreker at den bolignære naturen har kvaliteter de ikke finner i marka. Mens mange nordmenn uten innvandringsbakgrunn ser på bolignær natur som et viktig supplement til friluftsliv i tradisjonell forstand, beskriver mange innvandrere den nærliggende naturen som den viktigste og mest verdifulle kilden for å oppleve natur. Natur, mennesker og bygninger inngår i en viktig helhet for mange innvandrere, mens natur uten mennesker og bebyggelse gis en lavere betydning. Dette illustreres ved det hyppig benyttede utsagnet «vi trenger ikke å gå til skogen når vi har så mye natur her vi bor». Mens sammenhengende skogsområder utenfor boområdene er attraktiv og verdsatt som fritidsarena for de som faktisk bruker den, ble den bolignære naturen beskrevet som en integrert og verdifull del av folks hverdag.
Om du ønsker å lese alle artiklene fra konferansen finner du disse her: Konferanserapport
