Havva Ince (40) bruker friluftslivet til å bygge opp flerkulturelle kvinners selvfølelse. Flere tusen har blitt med henne på tur og mange har selv blitt aktive friluftsfolk og turledere.
– Vi driver egentlig med en kvinnekamp, men vi gjør det på en trygg måte gjennom å bruke friluftslivet. Målet er å gi kvinnene troen på seg selv og vise dem at de har muligheter i Norge. Det ligger mye styrke i mestringen av en natt i naturen eller bestigningen av en høy fjelltopp, forteller Havva.
Motivatoren
Det er årets første vinterdag, det snør og regner om hverandre. Nedre og Øvre Eiker turgruppe har samlet seg for sin ukentlige tur, men i dag er de uvanlig mange. Rundt 20 flyktninger skal i dag gå turen i Kolbergskogen. Havva deler ut regnponchoer og de ekstra regnjakkene hun har til deltagerne. Få er godt nok kledd for dagens vær. Mens hun deler ut passer hun på å hilse hjertelig på hver enkelt.
– Det er ikke bare bare å gå på tur. Jeg skulle ønske at alle flyktninger fikk en vind- og vanntett jakke og et par tursko når de kom til Norge. Kanskje flere hadde blitt motivert til å bruke naturen. Jeg synes det hadde vært en god investering, forteller Havva.
– Jeg skulle ønske at alle flyktninger fikk en vind- og vanntett jakke og et par tursko når de kom til Norge.
For mange blir det en kald og utfordrende tur. Allerede i første oppoverbakke begynner noen å slite.
– Du må prøve å være et forbilde for dine barn! Du har jo to barn med i dag, derfor må du være sterk, insisterer Havva. Hun er kjent for sin både ærlige og tøffe tilnærming når hun snakker til turdeltagerne sine.
Mannen i huset
I det vi når en gammel forlatt seter, begynner Havva å mimre tilbake til barndommen i Tyrkia. Hun forteller om somrene tilbragt i familiens landsby i fjellene. Her var hun og moren ute og sanket alt fra ved til druer fra hagene og naturen rundt familiens seter.
– Når man kommer til et nytt land, er det som om man blir født på ny. Man skal lære alt fra bunnen av. Det er mange som gir opp.
Det var nesten ingen menn igjen i landsbyen. Alle, inkludert Havvas far, hadde utvandret til andre land for arbeid. Dermed sto kvinnene igjen med fullt ansvar for familiene.
– Jeg vokste opp med kvinner. Jeg så hvor sterk mamma var, hun var liksom mannen i huset. Alt ansvaret lå på henne. Det er kanskje derfor jeg er som jeg er nå?
Som trettenåring flyttet Havva og familien til Norge hvor faren hadde bodd og jobbet i en årrekke.
– Det var som om min sterke mamma gikk inn i dvalemodus da vi kom hit. Alt var så fremmed. Når man kommer til et nytt land, er det som om man blir født på ny. Man skal lære alt fra bunnen av. Det er mange som gir opp.
Utenforskapet
– Som ung følte jeg et utenforskap. Jeg mente at samfunnet ikke var inkluderende nok. Det var en av grunnene til at jeg brukte hijab. Jeg følte et behov for å gjøre min identitet synlig.
Havva ble en fremtredende figur i Drammens lokalpolitikk og en forkjemper for de flerkulturelle miljøene hun selv var en del av. I en alder av 35 begynte hun med friluftsliv.
– I naturen følte jeg meg ikke lenger ekskludert. Da ble det ikke så viktig for meg å markere min identitet med hijaben. På kvinnedagen i år, tok jeg den av. Jeg har jo blitt turleder og politiker med hijaben min på. Samfunnet var ikke ekskluderende, men holdningen min var det. Jeg tenker, jeg er like sterk som mennene, hvorfor skal jeg skille meg ut, hva er vitsen?
Hun understreker at hun ikke har noe imot hijab, men at det for henne ikke lenger var nødvendig eller riktig å bruke den.
Kvinnekampen
I 5 år har Havva jobbet som turleder for DNT Drammen. I løpet av disse årene har hun fått med seg tusenvis av flerkulturelle, hovedsakelig kvinner, på tur.
– Skal kvinner kjempe for sine rettigheter må de selv være klar over sin egen styrke. De må se på seg selv som likeverdige. I min kultur er kvinner så avhengige av menn. De har alltid blitt passet på av menn, først faren, så brødrene, så ektemannen. Mitt mål er å gjøre kvinnene mer selvstendige.
– Mitt mål er å gjøre kvinnene mer selvstendige.
Hun forteller om utfordrende turer med isbading om natten og den fantastiske frihetsfølelsen kvinnene kjenner på når de er sammen på tur. De opplever en følelse av mestring og får ny tro på seg selv. Det igjen gir styrke på andre arenaer i samfunnet.
– Når vi er ute på tur er det ingen som tenker på det negative i livet. Det er bare latter, lek og glede. Det blir også samtaler om intime ting og utfordringer som man normalt ikke tørr å snakke om. Sammen finner vi løsninger og gir hverandre råd. Man blir både sterk og glad av å tilhøre et sånt fellesskap, forteller Havva.
Hverdagsintegrering
Den siste tiden har Havva utvidet turgruppene sine til både menn og kvinner i alle aldre, familier fra senter for oppvekst og funksjonshemmede. Hun mener vi alle kan bidra til inkludering.
– Jeg tenker at vi må bevisstgjøre folk, også nordmenn at det ikke bare er staten som skal ta seg av integrering. Det er mye viktigere med hverdagsintegrering. Vi må skape arenaer hvor det er lett å komme i kontakt med hverandre. Her er friluftslivet og felles naturopplevelser et fantastisk verktøy!
For Havva er det viktig at friluftsorganisasjonene jobber bevisst med dette og påpeker at vi fortsatt har en lang vei å gå i dette arbeidet.
