Naturen bør være en del av introduksjonsprogrammet til innvandrere, mener artikkelforfatteren.
Kronikk av DANA-ÆSÆL MANOUCHEHRIM generalsekretær i organisasjonen LIM (Likestilling, integrering, mangfold) som jobber for å fremme innvandrernes deltagelse, tillit og tilhørighet til det norske samfunnet.
Dette innlegget ble først publisert i Fjell og Vidde nr.2 april 2020
Norge er igjen kåret til et av verdens beste land å bo i. Ifølge siste rapport fra UNDP (United Nations Development Programme) Human Development Report 2019 er nordmenn de lykkeligste i verden og har det godt. Mye av årsaken er alle mulighetene norsk velferd gir oss. Men jeg oppdaget tidlig en ressurs som gav en mye dypere følelse av tilhørighet, lykke og glede, som et supplement til velferden Norge tilbyr: naturen.
Dette er en ressurs som er tilgjengelig for alle, fra kongen og dronningen til den nylig ankommende som ikke har fått tid til å lære seg norsk språk og sedvaner. Natur som ingen eier. Uansett hvor du befinner deg i dette langstrakte landet, kan du ta på deg yttertøyet og bruke naturen. Den setter ingen grenser med tanke på ferdighet og kompetanse, den tilbyr noe for alle aldre og alle typer mennesker.
For mange mennesker som kommer fra den delen av verden hvor jeg kommer fra, er tradisjoner, indre og ytre ro og glede forbundet med blant annet en gudstro, men sjeldent forbundet med natur, fjell og mark.
LIM (Likestilling, Integrering og Mangfold) er en ikke-statlig organisasjon som arbeider for å fremme innvandrernes deltakelse, tillit og tilhørighet til det norske samfunnet. Norsk natur og friluftsliv er etter LIM sitt syn en av de fremste og viktigste verdiene vi har i Norge, verdier som definerer hva norsk kultur og arv er bygget på.
Forskning viser at mennesker som bruker naturen, utelukkende får positive resultater av det. Fra et integreringsperspektiv er det en mulighet vi ikke benytter godt nok i dag og en mulighet vi ikke har råd til å miste. LIM ønsker å eksponere flyktninger og innvandrere for natur og friluftsliv så tidlig som mulig. Fra første møte med Norge bør dette være prioritert og obligatorisk. Det bør også følge menneskene i livets løp gjennom barnehage, skole og videre inn i voksenlivet.
Som ny i Norge blir identiteten din rokket ved. Alt som var kjent og kjært, er fjernet, og du er i en ny situasjon hvor alt er ukjent, utrygt og fremmed. Mye av tilværelsen handler om å skape ny identitet, tilhørighet og trygghet.
Mennesker har behov for likhet og tilhørighet. Dette leser vi om i Sylo Tarakus «Frihetskamp i Islam» hvor mennesker på asylmottak fant tilhørighet i felles tro selv om de ikke var religiøse i utgangspunktet. Mennesker liker å høre til en masse, og etterstreber denne tilhørighetsfølelsen. Det er noe trygt over det å være lik den man deler rom med, sitter på mottak med eller bor i nærmiljø med.
Det å ta del i friluftslivet, med sterke, norske verdier, er første steg på veien til å forstå nordmenn og deres kultur. Det gir en inkluderende effekt og tilhørighetsfølelse man konstant etterstreber som ny i Norge. I 2019 viser tall fra SSB at det finnes 765 108 innvandrere i Norge og 179 295 norskfødte med innvandrerforeldre. Hvordan gjøre naturen mer tilgjengelig for den delen av befolkningen som ikke har friluftsliv og natur øverst på prioriteringslisten?
Tiltak som natur som en del av introduksjonsprogrammet (opplæring i norsk og samfunnskunnskap for nyankomne innvandrere) og pensum er absolutt veien å gå fra et statlig perspektiv. Men de som i hverdagen bruker naturen, Kari og Ola Nordmann, kan også bidra med å introdusere friluftsliv for de nyankomne og vise dem hvordan de skal ta de første stegene ut i fjell og mark.
