En sterk økning i naturbruk og friluftsliv betyr også mer slitasje og forsøpling. Trolltunga og Prekestolen er ikke unike eksempler.
En sterk økning i naturbruk og friluftsliv betyr også mer slitasje og forsøpling. Trolltunga og Prekestolen er ikke unike eksempler. Noen har glemt at med retten til å ferdes fritt i naturen, hører også noen plikter. Blant annet den som sier at du skal ferdes uten å etterlate deg annet enn ditt fotavtrykk. Er ikke dette mulig, kan tilgang til områder bli stengt eller begrenset. Dette er et økende problem og en trussel mot allemannsretten.
Allemannsretten består av ferdselsretten, oppholdsretten og høstingsretten.
Disse prinsippene står sterkt i Norge, og det er gledelig at så mange i landet driver med friluftsliv. 9 av 10 nordmenn oppgir at de utøver friluftsliv på en eller annen måte. Norge er også et stadig mer populært reisemål for turister som vil oppleve naturen på nært hold. Noen av de mest kjente turmålene på Vestlandet og i Nord-Norge har titalls tusener besøkende hvert år. Dette fører naturlig nok til stor slitasje på de mest brukte og utsatte områdene. Derfor er det viktigere enn noen gang å huske på pliktene som følger med retten til å ferdes i norsk natur, og lære andre å følge dem.
Friluftsliv = folkehelse
I Stortingsmeldingen om friluftsliv som kom i mars i år, vil regjeringen gjøre det enda lettere for folk å drive med friluftsliv. Dette vil de gjøre ved å åpne for flere aktiviteter i verneområder og utmark, og legge til rette for større aktivitet i nærområdene. Friluftsliv er ett av de beste folkehelsetiltakene og er en enkel måte å få befolkningen aktiv på. Særlig nærområdene er viktige for folk i hverdagen. De siste årene har myndighetene brukt mye ressurser på tiltak for å sikre allemannsretten. Ett av tiltakene er å styrke folks kunnskap.
Forsøpling i marka, vann og vassdrag
Det er mange måter å bevare miljøet på, det gjelder bare å være bevisst på det. Vi kaller det «sporløs ferdsel». Finnes det en bålplass der du er, behøver du ikke lage en ny. Søppel og flasker kan fint bæres tilbake til egnet sted for resirkulering. Og finner du søppel etter andre, ta det gjerne med deg hjem! Gapahuker kan enkelt tas ned etter bruk. Engangsgriller blir dessverre altfor ofte stående der de ble brukt.
Marin forsøpling er et enormt og stadig økende problem langs store deler av kysten vår. Både fisk, fugl og sjøpattedyr tar skade av plast og tau som havner i reder og i verste fall blir spist. Dette kan ha dødelig utgang. Avfall du produserer ved sjø og vassdrag må derfor alltid bringes til egnet sted for avfallshåndtering.
Oppholdsretten
Sammen med retten til å oppholde seg på et sted i naturen over en natt eller to, hører også plikten om å forlate stedet slik det var da du kom. Større grupper med folk forsøpler mer. Ett toalettbesøk kan ikke sammenlignes med tjue. Er det ikke mulig å oppholde seg på et sted uten å etterlate det i dårligere stell enn da du kom, kan du heller ikke kreve din rett til å være der. Ellers vil muligheten til å telte kunne bli innskrenket til å gjelde bare anviste teltplasser, slik tilfellet er mange steder langs kysten allerede.
Tilrettelegging
Hvert år brukes det mye penger og dugnadstid i landet på å merke stier. Populære turområder opplever stor trafikk av folk som utøver forskjellige former for friluftsliv som gåing, løping, sykling og riding. Stien er en fin måte å kanalisere ferdselen på slik at slitasjen blir mer konsentrert.
Trolltunga og Preikestolen er to av landets mest populære turmål med mange tusen besøkende hvert år. Turene er god Norges-reklame, men all trafikken skaper også hodebry for kommunen. Behov for stor kapasitet til parkering, toaletter og avfallshåndtering reiser mange problemstillinger. Hvor mye er det greit å tilrettelegge? Og hvem skal betale for de nødvendige tiltakene? For en liten kommune kan kostnadene bli store.
Nei til betaling for bruk av natur!
I følge Friluftsloven skal det være gratis å utøve friluftsliv etter allemannsretten. Dette prinsippet mener vi det er viktig å holde fast på. Begynner vi å åpne for betaling for bruk av stier og løyper, vil det komme et skred av betalingskrav mange steder som vil uthule hele allemannsretten. Betaling betyr mindre bruk. Det vil folk flest og folkehelsa tape stort på. På de største naturattraksjonene må derfor også staten og reiselivet bidra til at områdene kan forbli åpne og tilgjengelige for folk flest. Hvis vi alle forlater naturområder slik vi selv ønsker å finne dem, blir det triveligere for alle, og vi kan bevare allemannsretten for framtidige generasjoner.
