Finnmarkskommisjonens oppgave er å avklare i hvilket omfang det med grunnlag i langvarig bruk (hevd, alders tids bruk, lokal sedvanerett) er ervervet rettigheter til denne grunnen som ikke tidligere har oppnådd rettslig anerkjennelse. Den skal derimot ikke tildele nye rettigheter til noen.
Kartleggingen skal skje på grunnlag av ”gjeldende nasjonal rett.” I dette ligger det at kommisjonen skal bygge på alminnelige tingsrettslige prinsipper for rettserverv ved langvarig bruk slik disse er utviklet av Høyesterett, og hvor også samiske og lokale sedvaner og rettsoppfatninger er relevante rettskilder.
Folkerettslige kilder kan ha betydning i den grad de omfattes av prinsippet om at norsk rett presumeres å samsvare med folkeretten, men vil som hovedregel ikke gi selvstendig grunnlag for anerkjennelse av rettigheter.
De praktisk viktigste ervervsgrunnlagene ved langvarig bruk er alders tids bruk og hevd. Begge ervervsgrunnlagene stiller krav om at bruken må ha pågått i lang tid, ha hatt et visst omfang, og ha vært utøvd i den tro at bruken har vært berettiget.
Er vilkårene oppfylt, vil brukeren erverve en rett som tilsvarer den utøvde bruken. Den viktigste forskjellen mellom de to ervervsgrunnlagene er at alders tids bruk krever atskillig lengre bruksutøvelse enn hevd. Derimot vil det ved alders tids bruk bli stilt mindre strenge krav til brukens omfang, og kanskje særlig til dens intensitet.
